Augustin regnes ikke som helgen i den ortodokse kirke, skriftene til denne omvendte manikeeren ble sent oversatt til gresk (1300-tallet) og russisk, og hans lære om arvesynd fikk kanskje derfor ikke den samme utbredelse hos de østlige.
Arvesynd – original sin – i ortodoksien forstås som Adam og Evas synd mot Gud; det var den første (original) synd.
Menneskeheten fikk til en viss grad del i denne, men ikke på den selvbebreidende måten som vi forstår her i Vesten. I Øst kommer menneskenes del i arvesynd primært som uttrykk i vår dødelighet. Det er ikke som i vest, en synd vi personlig skal svare for. Vi protestanter kan med god grunn misunne de ortodokse for deres manglende eksponering for Augustin – mye fanskap ha fulgt i kjølvannet til denne selvbebreidelsen (født av teologisk tøv – en gang en manikeer, alltid en manikeer?!) – blant annet The White Man`s Burden og anti-kolonialisme.
For øvrig, etter det jeg har skjønt har man ingen sjel i buddhismen. Læren om an-atma (ikke-sjel) forkynner at opplevelsen av å være en bevissthet til forskjell fra andre bevisstheter, er en betinget tilstand og ikke en «ting».